Voila!

Mens man venter på to-do-liste...

Jeg hadde i utgangspunktet en plan om at jeg skulle lage et innlegg med to-do-liste over alle tenkelige prosjekter. Et slikt innlegg står selvsagt på den samme tenkte liste. Enn så lenge.
Så skulle jeg krysse av da, etter hvert som jeg fikk somlet meg til å fullføre disse prosjektene. Jeg sluttet å telle da jeg kom opp i tosifret antall ønsketenkede gjøremål..

Men altså: Planen er ødelagt. Jeg har gjort ferdig noe. FERDIG. Done, lizzm.. Eller, man mangler festing av tråder og slike uviktige detaljer, men nå kan b*byen i magen bare komme, og det gjerne før tiden!




Tadaa!!

Bedre/flere bilder kommer muligens når omgivelsene ikke er fullt så avslørende med hensyn til at man blogger når man kanskje helst skulle drevet med andre ting..

Det er forresten påfallende hvor travelt man plutselig får det når man er blogger. Før hadde man all verdens tid. Man satt og stirret ut i luften. Brukte masse tid på grundig negleundersøkelser, ja kanskje til og med nesepilling. Så oppretter man blogg, og all ekstra tid man tenkte at man hadde til denne bloggingen er som støvsuget bort.. Til tross for planleggingsknappen.

Man bobler over!

Overbobling. Det er dette som er problemet med oppretting av blogg. Man bobler over av alt man plutselig brenner etter å skrive om. Fantaserer om alle vittige innlegg man skal skrive. Innlegg som sjarmerer tusentalls lesere og gir dem store smil om munnen. Innlegg som alle snakker om, som inspirerer en hel verden, oversatt til 150 språk!

 Så ender man opp med tre innlegg på dag en, etterfulgt av måneder med stillhet..

Men ikke denne gangen.

Her har man nemlig en planleggingsknapp. Knappen som lar en skrive til fingrene krøller seg i krampe uten at   leseren (for foreløpig har jeg bare en) blir overmannet av min ivrige overbobling.

Fantastisk! Jeg kan planlegge, ukevis i forveien, alle blogginnlegg om planer og prosjekter jeg har planlagt fremover og bakover i tid. Gled eder!

Mens man venter kan man Google "Fruktfat" og humre smått over de bilder som dukker opp...

Ja, man kunne fortsatt i det uendelige.

Om noen føler seg støtt eller misbrukt for at jeg har referert til deres bilde: Gi meg en lyd, så fjerner jeg det.

TTFN!

En hanske som kastes må tas imot

Faktisk er det så lenge siden den ble kastet at jeg ikke helt husker hvem som kastet hvilken hanske til hvem...
Det er uansett på sin plass å takke/tukte Frk Eple  for å ha fått meg i gang med bloggingen. Vi får se hvordan det går.. Man har forsøkt før, både med blogg og hjemmeside. Og i riktig gamle dager: dagbok og penn! Felles for de alle er at det ender med tre innlegg på rappen, så tre stille år, så kaaaanskje et nytt innlegg hvor man bedyrer hvor mye flinkere man skal bli til å skrive. Så..... Silence......  ...... .....

Men så har altså Eplet  inspirert meg til atter et forsøk. Selv har hun men brilliant humor, spennende ideer og fantastisk nevenyttighet skaffet seg et navn i Blogglandia. Well done og Kudos!
Til tross for alle de totalt uinteressante og uinspirerende innlegg, artikler og forumdiskusjoner jeg har kastet bort tid på i årevis har jeg satt urimelige krav til meg selv om at blogg, hjemmeside og dagbokskriblerier må komme fra noe viktig man har å si. Og jeg har ikke følt at jeg har hatt noe viktig å si. Dette er det nå slutt på! Denne bloggen skal være totalt blottet for viktighet og uhensiktsmessig seriøsitet. Men mening skal den ha, om ikke annet for meg.
Her skal jeg skryte uhemmet av alt jeg er god på, alt jeg gjerne skulle vært god på men som jeg absolutt ikke kan noe som helst om, og av ting jeg finner på min vei som imponerer meg. Frk Eple  sin blogg er en slik, og dette aller aller første (og muligens siste...) innlegget er i sin helhet dedikert henne.

TTFN!